Viser arkivet for stikkord konows

Støtte till dokumentation och planering av restaurering av uthus.

Uthuset i Konows gate 45 blev tidigare i vår blivit inkluderat i Ekebergkleiva bevarings område, och har nu också fått støtte från byantikvarien till dokumentation, tillstånds rapport och planering av restaureringsarbete. Vi ser fram till att ta tag i detta arbete.
Här finner man en tidigare artikel om uthuset:
http://ekebergskrenten.no/-/bulletin/show/471219_uthuset-i-konows-gate-45

Konows gate 63 bevares likevel ... ikke

Konows gate 63 i april 2010 – et av de eldste trehusene i indre by. Rives? Bevares?

Line Hatland og jeg var nedom i BU Gamle Oslo sist torsdag (8. april) på vegne av Ekebergskrenten ve og vel. Konows gate 63 øst i Gamlebyen skulle opp til politisk behandling. Komiteen hadde innstilt til riving. De støttet seg på en uttalelse fra Byantikvaren om at nr. 63 var ombygd i nyere tid og hadde setningsskader grunnet sprengningene til Ekebergtunnelen. Men er Konows gate 63 endret?

Dette fotografiet er tatt i 1925. Huset midt i bildet er Konows gate 63. (Huset lengst foran er borte.
Huset bakerst i bildet lever i beste velgående, og er inkludert i Ekebergkleiva bevaringsområde.)

Line hadde med de to bildene limt inn over. Og så fikk BU se at både profil og fasade er uendret mellom 1925 og 2010, og dermed snudde BU-politikerne (bortsett fra 2 H og 1 Frp).

BU i Gamle Oslo har nå vedtatt at Konows gate 63 skal bevares, som del av den lokale byggeskikken.

Det hadde vært så fint om nr. 63 fikk stå, og kom til heder og verdighet. Det er nok et av de eldste og mest særpregede husene i Ekebergskrenten, og det bør inkluderes i Ekebergkleiva bevaringsområde!

Så da fikk Byantikvaren følgende tekst per epost dagen derpå:

Line Hatland og jeg sprang ned i bydelsutvalget i Gamle Oslo i går kveld, og fikk gjennomslag for at IKKE Konows gate 63 skal rives, men bevares. Det kommer kanskje noe om det i de svært lokale avisene.

Hvorfor bevare?
Vi mener at vi og dere har vært feilinformerte. Vi tror nr. 63 er et av de mest originale husene i området. Om man sammenligner huset med foto fra 1925, ser man at husets profil og fasade er uendret (se vedlagte bilder av huset: det første fra 1925, det andre tatt i går av Line). Det lille påbygget er uvesentlig i sammenhengen … egentlig litt søtt … som del av den litt sånn hjelpeløse påbyggingsskikken her borte.

Den originale takkonstrusjonen tror vi er alderdommelig … og kanskje ikke et norsk trekk: Reiser vi østover – over grensa til Sverige – tror vi at vi kan finne hustypen igjen.

Fant i full forbifart et foto på nettet av et svensk hus reist ca. 1850. Syns det ligner. Se her: http://www.landerydhbf.se/hogsbacken_2.jpg

Fra gammelt av kunne man visstnok i vårt område tydelig se trekk fra svensk byggeskikk. Det har rett og slett vært særpregende for området. Disse trekkene er nok mer eller mindre utvisket i dag – bortsett fra i nummer 63 … tror vi.

Hva tenker dere?

For øvrig: mange av husene i Konows gate – som i senere tid har kommet “på beina” igjen – har vært mye dårligere enn Konows gate 63. På det ene huset datt rett og slett ene veggen ut under arbeid med istandsetning. I dag er huset blitt kjempefint. :-)

Når det gjelder dette med setningsskader, er det noe mange av husene våre er blitt tildelt – blant annet takket være sprengingene til Ekebergtunnelen på 80-tallet. Helt opp mot Ekebergplatået har husene fått tunnelsprengningsskader. Vi syns derfor ikke dette med setninger kan brukes som argument for riving. Og det er vel ei timre, og da er jo ikke dette med setninger SÅ krise egentlig, eller … ?

FORSLAG: UTVIDING AV BEVARINGSOMRÅDET
Kan dere anbefale at nr. 63 – som i følge branntakstene står på en tomt utskilt fra Svingen – trekkes inn i Ekebergkleiva bevaringsområde – på bakgrunn av BU-vedtaket?


Det blir spennende å se hva Byantikvaren gjør. Vi krysser fingra for at de snur på flisa. Det hadde vært fint om huset ble inkludert i bevaringsområdet for forstadsbebyggelsen i Ekebergskrenten.

Konowsgate 1-3, høyblokker i retur!

Plan og bygningsetaten sendte enda flere julegaver i desember enn vi rakk å åpne! Nå har plan og bygg også refusert Arcasa arkitekters forslag til store blokker i Konowsgate 1-3 på opptil 9 etasjer

Vikingtomta og litt til blei kjøpt opp for noen år siden og Arcasa arkitekter fikk i oppdrag å tegne boligblokker, opp til 9 etasjer høye! Men denne delen av Konowsgate er egentlig tenkt til næring og sosial infrastruktur, dvs til butikker og kafeer o.a som området sårt kan trenge. Plan og bygg var ikke fornøyde med forslaget til Arcasa og de må komme tilbake med noen nye og langt bedre forslag hvis de skal få lov å bygge på tomta.

Uthuset i Konows gate 45

Helgen 9 -11 oktober var det dags för steg två i räddningen av uthuset i Konows gate 45. Fortidsminneforeningen arrangerade kurs för 3dje gången. Dom två första kurserna användes till att måla upp och nedteckna dom olika rummen och fasaden med hjälp av olika metoder. Denna gången stog sopp, råte och skadedjur tillsammans med murerarbete och tömmerarbete för tur.

Uthuset är visstnok speciellt i Oslo. David Brand, representant från fortidsminneforeningen som leder arbetet säger – uthuset är helt unik! Jag har aldrig sätt ett uthus i Oslo som är så gott bevart, med största delen av den orginala inredningen inntakt!

Från vänster: kursdeltagare, Espen Marthinsen murermästare och David Brand kursledare.

Uthuset innehåller flere hästbås, höloft, vagnskjul, troligen en grisebinge, kokslager etc. Många skomakerverktyg tyder på att det varit minst en skomaker som hållt till här. Det berättas om att uthuset använts som övernattningsplats för vagnmän och deras hästar på besök i byen, kanske detta varit Ekebergskrentens egna skysstasjon!?

Det är tre hästbåsar (egentligen såkallade spilt) på stallen.

Sista kursen startade på fredagen den 9. oktober i Fortidminnesforeningens lokaler på Vøyenvolden. Lördagen och söndag intog kursen Konows gate 45 med kursledare i sopp råte och skadedyr, en tömmermästare och en murermästare.

Johan Mattsson från Mycoteam var en mycket kunskapsrik och inspirerande ledare som gick igenom olika typer sopp/råte och skadodjur som ofta finnes och vilka växt och levadsvilkor dom behöver för att kunna överleva och utveckla sig. Det som var speciellt intressant för uthuset var införing om hur man ska fjerne sopp och råte och hur man ska säkra för framtiden att det inte uppstår nya skador.

Johan Mattsson visar fram olika sopper han tagit med sig.

Murer Espen Marthinsen och tömrer Vegard Røhme har lång erfarenhet med restaurering av gamla hus. Dom jobbar ofta tillsammans i olika restaureringsprojekt, och framstog som ett solid team. Det diskuterades reparation av skador och faran med felaktiga reperationer som ofta bara förflyttar och förvärrar skadan. Med stor entusiasm och kunskap påvisade dom olika byggtekniker och material som använts i uthuset. Det var många spännade och innehållsrika diskutioner runt materialbruk och tillvägagångssätt som ofta också inkluderade kulturvernsdiskutioner där kursdelatagarna bidrog med kunskap från olika fält.

Tömrer Vegard Røhme i aktion.

Som ägare av ett uthus med stora reperationsbehov blir glädjen extra stor att möta fagfolk som ser det unika och genuina med ett sådant hus. Det är inspirerande med folk som ser möjligheter framför problem. Vi hoppas verkligen at vi klarar att få uthuset upp på ”benen” igen, så det kan vara till glädje och berikelse for vårat fantastiska område.

Oslos første ordentlige bybussrute

Ekeberg Hageby-bussen er en videreføring av Loelvdalen 18. Den ble opprettet i 1927, pendlet mellom Lodalen og Ila, og var AS Oslo sporveiers første bussrute. Bortsett fra et snaut års pause under andre verdenskrig, har ruta vært i kontinuerlig drift fra 1927 til i dag.

Fotografiet viser Oslo sporveiers første parti busser fra 1927, ti stykker snuterutebiler merket Loelvdalen-Torvet-Maridalsveien. Bussene står foran en sidefløy av Vålerenga trikkestall, Sporveiens tidligste bussgarasje. Foto: A. B. Wilse for A/S Oslo Sporveier.

Jo da, hovedstaden hadde rutebuss i 1897: “Tarmristeren” var to dampdrevne rutebiler, bakhjula var skodd med jernplater, de gikk et halvt års tid i pendel mellom Grefsen i Vestre Aker og Stortorvet i Kristiania. Fra 1918 ble det etablert flere private pendelbussruter mellom Akerbygdene og hovedstaden. Østensjø-Vaalerengen var den første. Dagens regionbussrute Nittedal-Oslo skriver seg fra 1919. Etter alt og dømme ble også Hasle-Majorstuen (forløperen til rute 20) opprettet før 1927.

I november 1927 etablerte Oslo sporveier sin første bussrute. I motsetning til byens tidligere bussruter, krysset den aldri bygrensa: Bussene startet og stoppet i byen, og de kjørte gjennom sentrum slik at byens borgere kunne fraktes til, fra, og gjennom sentrum på én og samme tur. Dette var Oslos første ordentlige bybussrute. Det er den som de gamle tantene mine fra Ekeberg kaller Loelvdalen 18, eller bare Loelvdalen.

I øst kunne man stige på ved Kværner. Bussen fulgte Konows gate langs Ekebergskrenten — der trehusene fra rundt 1850 enda står tett i tett. Ved Oslo Hospital svingte bussen nordover Oslo gate, så vestover Bispegata, rundet Østbanen, opp til Stortorvet, nordøstover via Torggata (Møllergata i retur), og til slutt Maridalsveien – Uelandsgate til Alexander Kiellands plass, endeholdeplassen i nord.

Som Sporveiens bussrute nummer én, ble den tildelt ruteummer 18, første ledige nummer etter byens den gang så mange trikkelinjer. Se profilbilde fra 1928 av en 18-buss merket Alexander Kiellands plass HER.

Sporveiens busser var produsert på Strømmen Værksted. De første var snutebusser laget på ACF-chassiser etter amerikansk modell. Rundt 1930 fikk Sporveien en ny busstype, en lett, moderne bybuss med motor fra Hall-Scott. Av de tidlige Strømmen/Hall-Scott-bussene er A-177 under restaurering ved Lokaltrafikkhistorisk forening. Se bilde fra 1930 av Sporveiens andregenerasjons buss HER.

Tidlig på 1930-tallet ble rute 18 forlenget. Bussen kjørte nå fra gata Utsikten i Ekebergskrenten til Ivar Aasens plass (Arkitekt Rivertz’ plass) på Sagene. Det var den tida Sporveien reklamerte med dette vesle rimet:

Er du lei av byen, så velg dig en rute
pr. trikk eller buss. – I en fei er du ute!

18-bussen gikk hvert 10. minutt og brukte i følge ruteheftet 22 minutter på turen. Se 1932-tabellen HER.

I 1937 ble rute 18 ytterligere forlenget i øst, den ble forlenget opp til Brannfjellveien, der bygrensa mellom Oslo og Østre Aker gikk fram til 1948.

Så kom krigen. Noen bussruter ble nedlagt, andre innsnevret, Loelvdalen 18 ble opprettholdt.

Bensinmangel under krigen førte til at bussene fikk påhengt vedgassgenerator. Se bilde HER.

Krigen skred fram og bussrutene ble færre. Sist innstilte var rute 18. Den ble innstilt 6. oktober 1944, visstnok i mangel av smøreolje. Så var det bare rute 21 igjen, byens på den tid eneste trolleybussrute.

8. mai 1945 kom frigjøringen og 1. oktober samme år var Loelvdalen 18 tilbake i bygatene.

I 1948 ble Aker innlemmet i Oslo, og året etter ble rute 18 forlenget opp til like øst for Ekeberg hovedgård. Fra nå av sto det Ekeberg Hageby på 18-bussen.

11. juni 1950 åpnet rute 18 som trolleyrute. Trolleybussen taklet Ekebergbakkene svært godt, og var dessuten avgassfri da “fiskestenger” på taket fisket strøm fra kabler oppi lufta. Og så kjørte den stille, bortsett fra når rimet hadde lagt seg på kablene; da spraket det. I vintermørket sprutet det vistnok grønne gnister når rimet lå på kjøreledningene og 18-bussen passerte.

I Valhallveien er det mange svinger, og i svingene hendte det at fiskestengene hoppet av. Så måtte sjåføren ut å ordne opp. Senere fikk trolleybussene nødagregat slik at bussene kunne kjøres videre selv om strømtilførselen ble borte. Se bilde av en trolleybuss på vei ned Valhallveien HER.

Rute 18 var den første av Oslos fire trolleybussruter som ble dieselbussrute. Det skjedde i 1962. I 1967 ble Ekebergbanens grenlinje mellom Jomfrubråten og Simensbråten lagt ned. (Den skulle egentlig forlenges til Ryen og videre østover, men slik ble det altså ikke.) Da Simensbråtbanen ble nedlagt, ble rute 18 som hadde endeholdeplass ved Ekeberg Hageby (i respektfull avstand fra Simensbråten trikkeholdeplass), forlenget. Den ble forlenget over Simensbråten til Ryen, og senere samme år videre bort til Manglerud. I 1969 ble rute 18 trukket tilbake til like vest for trikkens midlertidige endeholdeplass på Simensbråten.

I nord hadde Bjølsen og Tåsen alternert som endeholdeplass fra midten av 1930-tallet. Rutenummeret var imidlertid alltid 18. Se udatert bilde av 18 Tåsen på vei nedover Ekeberg HER.

Den 14. mars 1976 ble Tåsen stadfestet som endeholdeplass i nord. Det var også da det rare nummerbyttet skjedde: Vår bussrute, som hadde kjørt med nummerskilt 18 i nesten 50 år, ble nedgradert til nummer 24, mens lillebror Østbanen-Bjølsen stakk av med nummer 18.

På 1990-tallet kom man på at rutenumrene 20-29 skulle forbeholdes Ringveibusser og andre tverrgående bussruter. Dermed ble rute 24 til rute 34 i 1998.

* * *

Rutenummeret er endret og bussen kjører til dels parallellgatene sammenlignet med opprinnelig trasé. Likefullt er rute 34 uomtvistelig den bussruta mine gamle tanter fra Ekeberg omtaler som Loelvdalen 18, eller bare Loelvdalen. Rute 34 kan altså uproblematisk omtales som Oslos første og eldste ordentlige bybussrute!